Tuesday, 21 March 2017

Tanker om bok - Jussi Adler-Olsen: Selfies


Fart og spenning også i denne 7. romanen om Avdeling Q - Adler-Olsen skriver ikke bare krim til "forlystelse", han greier ofte å peke på urettferdighet som rammer enkelte mennesker og utnyttelse og herskertendenser mange blir utsatt for - dette kom også klart frem i denne romanen.

Tittel: Selfies
Forfatter: Jussi Adler-Olsen
Produsert av: Lydbokforlaget
Serie: Avdeling Q
Først utgitt: 14.02.2017
Spilletid: 15:46:26
ISBN Lydfil: 9788242164377
Målform: Bokmål
Oversetter: Erik Johannes Krogstad
Innleser: Helge Winther-Larsen
Sjanger: Krim og spenning

Jeg brukte lydfil fra Lydbokforlaget - Meget god opplesing av Helge Winther-Larsen - Papirutgaven er gitt ut på Aschehoug forlag i 2017, 526 sider, ISBN 978-82-03-37217-9

Omtale fra forlaget:

Adler-Olsen er endelig klar med sitt 7. bind om Avdeling Q. Det danske førsteopplaget er på hele 200.000 eksemplarer! I Selfies gjør han atter en gang det han kan best: å skildre smerten og kampen for å overleve maktesløsheten.

Avdelingen står i fare for å legges ned på grunn av lav oppklaringsprosent. Rose er sunket ned i en dypt psykotisk tilstand, knyttet til en mørk fortid. Men snart hoper nye og intrikate saker seg opp for Carl, Assad og Gordon:
Tre unge jenter som lever på sosialstøtte, bestemmer seg for å rane en nattklubb når pengene de får fra det offentlige ikke strekker til. Saksbehandleren deres er ensom, bitter og alvorlig syk. Hun hater de kravstore klientene sine, og legger en djevelsk plan for hvordan hun skal hevne seg på dem.

En eldre kvinne blir funnet drept i Kongens Have. Tilsynelatende er disse hendelsenene helt uavhengige av hverandre, men etter hvert skal det vise seg å være en sammenheng mellom dem.

Nok en gang har Jussi Adler-Olsen skrevet en thriller som holder leseren fast. 

Jussi Adler Olsen - foto fra forlagets side av Robin Skjoldberg
Forfatterens web-side

Mine tanker om Selfies:

Jussi Adler-Olsen er vel mest kjent for alle bøkene han har skrevet med etterforsker Carl Mørck og hans "spesial-enhet" Avdeling Q - jeg har  lest alle i den serien - Selfies er bok nummer 7 i rekken, men for meg er det faktisk hans debut roman - Alfabethuset - som har gjort sterkest inntrykk.
Her er de bøkene jeg har av han
Jussi Adler-Olsen var nylig gjest hos Skavlan (3.mars - 2017)
Morsomt å se han der - han ligner selv litt på den forestillingen jeg har av Assad.
Her får vi høre hvordan han "fant opp" Carl Mørck - han stammer fra en psykiatrisk institusjon der Adler-Olsens far var lege. Mørk (uten c) var pasient der. 

Adler-Olsen fortalte  at han ble "kjent med" denne Mørk-pasienten som barn, og likte han - enda faren fortalte at mannen hadde tatt livet av sin kone - men denne Mørk var jo en "snill" person - Jussi lærte slik at vi har alle både noe godt og noe ondt i oss - navnet han ga hovedpersonen sin minner oss om at vi alle kanskje har noen "mørke" sider i vår personlighet. Denne drapsmannen var jo også den snille mannen som hadde gitt den 6 år gamle Jussi en kattunge
I Mørk kunne jeg se det gode og det onde leve side om side - sier Jussi - som tidlig fant ut at det er slik i alle mennesker. (Han bodde ved denne institusjonen fra han var 6 til han var 13 år)

I Selfies kommer kanskje Carl Mørck og Assad denne gangen litt i skyggen av en "flokk" kvinne-karakterer.
Kvinnene vi møter er en liten "jente-flokk" med behov for trygde-støtte, og det er Rose Knudsen- den uerstattelige kontordamen i Avdeling Q, og i tillegg møter vi Anneli,  en noe merkelig trygdeansatt som har sin spesielle måte å behandle de "lettsindige" jentene som går på trygd på - (og det er vel ingen unnskyldning for henne at hun var rammet av en alvorlig sykdom) - måten hun prøver å rydde opp blant samfunnets "unyttige" individer er ikke særlig klok og akseptabel  - men aller mest er det Rose som står i fokus, så slik ble denne 7. utgivelsen en grundig "gjennomgang" av hennes personlighet og bakgrunn - og så havner Rose også midt oppi en spennende historie og sak som Avdeling Q må gå løs på - her skal ikke røpes for mye - Det som gjorde denne boken mest interessant, var nok Roses egen historie - en liten gåte eller sak i saken som trigget leserens nysgjerrighet.
Det ble kanskje litt mange tråder, og mange sidestilte saker i denne romanen -  spennende var den, og velskrevet - men noe uryddig og ustrukturert, og på kanten til det drama-komiske, ikke helt realistisk alt kanskje - men det glimtet til med mange alvorlige temaer som kanskje kunne ha vært behandlet litt "ryddigere" -  humoren mangler ikke denne gangen heller - spesielt liker vi Assad med hans menneskelige klokskap og vittige bemerkninger. 


Adler-Olsen skriver ikke bare krim til "forlystelse", han greier ofte å peke på urettferdighet som rammer enkelte mennesker og utnyttelse og herskertendenser mange blir utsatt for - dette kom også klart frem i denne romanen (spesielt ser vi dette i Roses historie som brettes ut i denne 7. romanen)

Ingen kjedelig lesing - boken anbefales, og jeg gir den et greit terningkast:4


Her er min omtale av Jussi Adler-Olsens debut-roman: Alfabethuset

 

Thursday, 16 March 2017

Tanker om bok - Boklansering: I djevelens klør av Jan Boris Stene

I djevelens klør Boklansering 15.03.2017

Jan Boris har skrevet sin andre klassiske kriminalroman - og selvsagt møter vi igjen de to gentlemen vi møtte i hans debut-roman Nådegiveren - Det er dr.Wilberg og etterforsker Falkener som fortsatt har et utmerket samarbeid - i tråd med den "intelligente" kriminal-litteraturen (representert av blant annet Agatha Christie og Arthur Conan Doyle) løser de saker ved hjelp av intelligens, logikk og tankearbeid - og forbrytelsen er ofte knyttet til det mystiske "lukkede rom".
Som debut-romanen kommer også denne ut på Vigmostad-Bjørke forlag.


Omtale fra forlaget:

"Doktor Wilberg reiser påsken 1917 til Fjeldsæter Turisthotel i Bymarka i Trondheim for å samle krefter. Fra første stund råder en uhyggelig stemning blant personalet og gjestene; en kappekledt skikkelse herjer i det tidligere sanatoriet. Det varer ikke lenge før Wilberg blir nødt til å tilkalle sin venn, gentlemansdetektiven Astor Falkener. Like etter at Falkener har ankommet, finner de hotelldirektøren skutt på sitt kontor.

Mange hadde motiv for å ta livet av direktøren, men hvordan greide morderen å unnslippe? Døren til kontoret er låst fra innsiden. En umulighet. Hvis det da ikke er selveste gjenferdet på Fjeldsæter som står bak

Jan Boris Stene er fra Ranheim i Trondheim og arbeider til daglig som lege ved St. Olavs Hospital. Han debuterte i 2015 med den kritikerroste krimromanen Nådegiveren. Boken ble nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut."


Referat fra boklanseringen:

Det var mange som samlet seg til bok-lansering av Jan Boris Stene sin andre roman - I djevelens klør - det er et nytt mysterium som skal løses av "radarparet" Falkener og Wildberg. Det er påske, året er 1917 - og bakteppet er Fjeldsæter Turisthotell i Bymarka i Trondheim. (Jeg har ikke lest romanen enda, men vet i hvert fall at Fjeldsæter Turisthotell står sentralt i handlingen.)
 

Anita og jeg måtte selvsagt også ta del i bok-lanseringen.
Her er noen bildeglimt:
Boklansering i Parkgården - Foto:RandiAa©
Anita i kjent foto-positur ved boksigneringen - Foto:RandiAa©
Og en liten drikkepause innimellom - Foto:RandiAa©
Boklansering med musikk fra sveivegrammofonen - Anno 1917 - Foto:RandiAa©
Underveis ga Jan Boris oss et interessant kåseri med lysbilder og glimt av fordums "storhet" - en liten innføring i Fjeldsæters noble historie  - et staselig hotell og sanatorium bygd i 1899 på 350moh i vakre omgivelser i utkanten av byen, med en praktfull utsikt over byen og omegn.
I tillegg til hotellet, kom det nok en bygning opp senere, "Sporten", og et kapell i 1933 - etter en brann i 1917 flyttet all virksomhet til "Sporten", men dessverre forsvant den bygningen også ved en brann i 1946 - og slik har området ligget som en parkeringsplass for folk som trekker opp i marka til alle årstider.

Gammelt postkort - Foto: Nasjonalbiblioteket
Fjeldsæter - Julekort - Norsk Folkemuseum
Men bok-lanseringen foregår ikke på Fjeldsæter, for det eksisterer jo ikke lengre - men vi er i et område av byen som Jan Boris også brukte i sin forrige roman - området rundt Vår Frues kirke - i Trondheim Befalsforenings ærverdige lokaler som ligger i den verneverdige Parkgården (fra midten av 1700-tallet opprinnelig) - (Et sted jeg vet min farfar frekventerte titt og ofte)
Trondheim Befalsforening - Stedet for boklanseringen
Noen flere glimt fra boklanseringen:
Boksignering - Jan Boris's "rakkerunger" var også med på boklanseringen - alder 3 - 7 år - Foto:RandiAa©
Det var et flott gammelt klenodium Jan Boris hadde fått tak i - Foto:RandiAa©
Jan Boris og forlegger redaktør Alexander Opsal - Foto:RandiAa©
Jan Boris leser fra "I djevelens klør" - Foto:RandiAa©
Det var god tid for mingling - med boksnakk og muntre historier - jeg møtte flere kjente, både slekt og venner, og til og med tidligere elever  - nå ser jeg frem til å lese romanen - og Jan Boris sier at han allerede er i gang med bok tre - her går det visst litt i kronologisk rekkefølge i første halvdel av 1900-tallet.

Tillegg: 

Monday, 13 March 2017

Tanker om bok - John Hart: Syndenes forlatelse - møte med forfatteren på Moholt bibliotek

John Hart på Moholt bibliotek - Foto:RandiAa©
Hyggelig og interessant besøk på Moholt, mitt lokale bibliotek i dag - John Hart - Jeg ble kjent med bøkene hans i 2010 og min favoritt er Det siste barnet. Morsomt, da jeg nevnte det for han i dag, sa han at det også var hans egen favoritt - og at det faktisk kommer en oppfølger til denne om ikke så lenge - The Hush, kommer neste vår - og jeg tror han avslørte at guttene fra Det siste barnet vil vi møte igjen i en voksen fase av livet deres.....

Fra Font forlag
John Harts romaner på norsk - Font forlag:
Fra Font forlag
Nå har mange ventet noen år på hans siste bok - her er den - Syndenes forlatelse på norsk - Redemption Road på engelsk:
John Hart på Moholt bibliotek - Foto:RandiAa©
Romanene hans er gitt ut på Font forlag - i tillegg til papirutgavene, har jeg benyttet lydbøker fra Lydbokforlaget.
Den siste - Syndenes forlatelse - fikk jeg fra Lydbokforlaget rett før jeg dro for å møte Hart, den ligger klar på min iPhone for lytting.
Hart er en populær forfatter i Norge, rundt 200000 av bøkene hans er solgt her.
På Moholt bibliotek i dag ble stunden med han veldig privat og uformell - han fortalte villig om sin oppvekst - født i North Carolina 1965, om utdannelsen sin og jobber han hadde før han "brente noen broer" og ble forfatter på heltid. Bakgrunnen hans var et litteratur studium i fransk og jusstudier. Han hadde prøvd seg som jurist, og som regnskapsfører og aksjemegler.
Han fortalte også om støtten han fikk fra sin kone og andre i familien da han vendte et "sikkert yrke" ryggen og virkelig bestemte seg for at det var forfatter-yrket han skulle ta inn på. Det var ikke gjort over natten, men han fant også en forlags-agent som hadde troen på han. Han sier selv:"Jeg har jobbet i bank, som aksjemekler og som advokat. Jeg har også brukt mye tid på å pusse båter i Carolina, stelle helikoptre i Alaska og skjenke fatøl på en pub i London. Jeg tror jeg likte den siste jobben best. Min eneste virkelige drøm har vært å skrive godt."
Forfatterens web-side.
 

Bøkene hans har god oversettelse til norsk av Christian Rugstad (den første: Løgnenes konge er oversatt av Kjersti Velsand) , men jeg har også lest de på engelsk:
  •  2006 The King of Lies
  •  2007 Down River
  •  2009 The Last Child
  •  2011 Iron House
  •  2016 Redemption Road (ikke lest enda)
Jeg fikk også ganske utdypende svar på de spørsmålene jeg stilte forfatteren - blant annet om han hadde hatt noe nytte av sin utdannelse og virke som jurist - og det hadde han nok uten tvil, spesielt i dette med å møte ulike mennesketyper på godt og ondt, og i et forsøk på å forstå motivasjonen for kriminelle handlinger og de menneskelige drivkreftene. På spørsmålet om han drev mye "research" under skrivingen, svarte han "helst ikke" - han var jo opptatt av menneskesinnet og de ulike mennesketypene - så hans "research" ble på et annet plan - (vi ble forresten "enige om" at research ikke behøvde å bety og gå ut i feltene for å sjekke fakta - det er lett å surfe frem det man trenger på nettet i dag.)
Boksigneringer og mer uformell prat med forfatteren ble det også tid til.
 

Nå gleder jeg meg til å starte på denne siste boken hans - Syndenes forlatelse - Jeg synes John Harts romaner gir noe mer enn bare lett "krim-underholdning" - forfatteren viser menneskekunnskap og bøkene har høy litterær kvalitet.

Det er motiverende for lesegleden når man har møtt forfatteren - så en takk for arrangementet i dag - til Font forlag, og til mitt kjære lokale Moholt bibliotek.

Møte med John Hart på Moholt bibliotek - Foto ved Silje fra Font forlag
Bokblogger-venn Tine møtte John Hart i Bergen for et par dage siden
Og Anita var på Litterært måltid med John Hart

Wednesday, 8 March 2017

Tanker om bok - Elena Ferrante: Svikne dagar

Foto:RandiAa© 

Mine tanker om Svikne dagar:

En slitsom hovedperson med tåpelig oppførsel - slik startet det hele for meg. Men du verden så intenst og  godt skrevet. Dette likte jeg (tross alt) mye bedre enn Napoli-kvartetten - var litt skeptisk i starten, men dette tok faktisk av - fengslende og engasjerende, og så absolutt ikke et kjedelig øyeblikk - (forts...)

Forfatter: Elena Ferrante
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider:220
Forlag: Det Norske Samlaget
Språk: Nynorsk
Originaltittel: I giorni dell'abbandono
Oversatt av: Kristin Sørsdal
ISBN/EAN:9788252193336 

Ved siden av papirutgaven fra Samlaget brukte jeg også lydfil fra Lydbokforlaget - 08.02.2017, spilletid 7t, ISBN Lydfil 9788242164421, lest av Gjertrud Jynge

Om forfatteren

Omtale fra forlaget:

38-årige Olga blir forlaten av mannen sin etter 12 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på omgivnadene sine. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

Svikne dagar er ein samtidsklassikar av ein forfattar som The New York Times har omtalt som «ein av dei store romanforfattarane i vår tid». Romanen har gripe lesarar over heile Europa med den usentimentale skildringa av moderskap, ekteskap og åleineliv.

Frå italiensk ved Kristin Sørsdal.


Mine tanker om Svikne dagar: (forts...)

Selv om jeg ikke akkurat kunne identifisere meg med denne hovedpersonen, så må jeg innrømme at Ferrante skriver på en måte som gjør at man lever seg inn i hovedpersonens lidelser og sinns-tilstand - her er det nesten et spørsmål om å leve eller ikke leve etter et samlivsbrudd - men ting skjer da etter hvert, og livet går nok videre for Olga også - det er lys i den andre enden av tunnelen .….
Olga så ut til å være en kvinne som hadde latt egen karriere ligge i bero (hun var forfatter), mannen Mario og de to barna Ilaria og Gianni var for Olga det livet og hverdagen dreide seg om, og da føltes det desto mer bittert og som et svik når mannen går til en yngre kvinne - hun er knust og handler og tenker irrasjonelt den første tiden - Hun forsømmer nærmest barna, lar leiligheten inntas av maur og strør om seg med gift-spray, lar hunden krepere og søker trøst hos mannlig nabo - hun forfaller på mange måter, også når det gjelder språkdrakten hun ikler seg. Og i tiden rett etter mannens "svik" står hun frem som kvinnen som er "et null" uten mannen - hun mestrer hverken barn eller hund,  eller vanlige gjøremål i huset, ikke en gang lading av mobil eller vrine dørlåser - og som leser rister man bare på hodet av denne dysfunksjonelle kvinnen, og lurer på om hun ikke kan "ta seg sammen".
For I mangt og mye ble Olga en lite beundringsverdig kvinne - hun minnet meg på noen måter om Ruth - hovedpersonen i Fay Weldon's En hunndjevels bekjennelser - den forsmådde kvinnen som blir desperat og nærmest går amok - (men Fay Weldon's "hunndjevel" mistet ikke handlingsevnen)
-  Man lurer på om Olga går helt til grunne, eller om hun vil greie å reise seg igjen? - Vel, la det være usagt - boken anbefales, kanskje det finnes svar før man kommer til veis ende i dette forrykende "kvinne-infernoet"
Her handler det om identitets-krise i høyeste grad - når Olga mister sin rolle som den gode mor og hustru, og blir den fraskilte kvinnen, så handler det også om å skape seg en ny identitet - å kunne stå på egne ben, og ikke på mannens lånte - og greier hun det?

Denne romanen fortonte seg bedre enn Napoli-kvartetten for meg - den var mer intens og kompakt  - og hadde mer driv. Nærmer seg terningkast 6 ......

Terningkast:5

aariho i Min bok- og maleblogg har også omtalt denne

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

Friday, 17 February 2017

Tanker om bok - Vigdis Hjorth: Arv og miljø

Drivende godt skrevet, suggererende - og boken fikk et ekstra løft når forfatteren leser selv. Den får terningkast 6 av meg - og da ikke først og fremst på grunn av temaet - viktig i seg selv - men konstruksjon, helhet, litterær kvalitet - alt stemte i denne - perfekt. Randi

Tittel: Arv og miljø
Forfatter: Vigdis Hjorth
Innleser: Vigdis Hjorth
Språk: bokmål
Utgitt: Cappelen Damm - 2017  - 7 CD-er (7 t, 43 min)
ISBN: 978-82-02-55485-9
Emner: Arveoppgjør, incest

Jeg brukte lydbok lånt på biblioteket, og papirutgaven fra Cappelen Damm, utgitt 2016, 342 s.
ISBN:978-82-02-51273-6

Om forfatteren - fra forlagets side
Vigdis Hjorth leser manuskript - Litteraturfestival Stavanger
- Foto: RandiAa©

Omtale fra forlaget:

At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg..
Det er Bergljot, den eldste datteren i familien, som formulerer seg slik i en mail til sine søstre, etter at det har pågått en heftig diskusjon om forskudd på arv.
Kjernen i arveoppgjøret er fordelingen av to sommerhytter som ligger ved siden av hverandre på Hvaler i Østfold. Et barndomssted, som alle har et forhold til.
To døtre har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men så er det altså to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten?
Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Bergljot erfarer at det skal mot til for å uttrykke sin versjon av familiehistorien. Men bare gjennom å ta sine egne opplevelser på alvor og å prøve å sette ord på dem, er det mulig å komme videre.

Mine tanker om Arv og miljø:

Man fristes til å bruke sitat fra vår kloke dikter Henrik Ibsen i forbindelse med romanen Arv og miljø - Ibsen kjempet ofte mot "troll" i sine verker:
"Å leve er krig med trolle
i hjertets og hjernens hvelv.
Å dikte, - det er å holde
dommedag over seg selv".
Og ja, hovedpersonen Begljot i Arv og miljø holder dommedag ikke bare over seg selv og sitt eget liv, men enda mer over sin familie, og da spesielt far, mor og to søstre - I denne romanen holder Vigdis Hjort en fascinerende litterær kamp mot demonene,  et oppgjør og en dommedags-prosess - og som leser kan man ikke forbli uberørt av dette.

Den viktigste ressursen forfattere har under skriveprosessen er selvsagt egne erfaringer og opplevelser, eget liv - forfattere har til alle tider trukket eget liv inn i sine romaner, familie og omgangskrets har blitt brukt, mer eller mindre tilslørt - de siste ti-årene føles det som om denne "trenden" står sterkere enn noen sinne - holder jeg meg bare til Norge og til bøker de siste årene, kan jeg nevne forfattere i fleng som har vært eksponenter for denne trenden: Herbjørg Wassmo, Linn Ullman, Karl Ove Knausgård, Ketil Bjørnstad, Tore Renberg, Anne B. Ragde, Tomas Espedal og... og... og Vigdis Hjorth. Slikt blir det ofte diskusjoner og spekulasjoner rundt - og Vigdis Hjorths siste roman skapte oppstyr til gangs - og ja, hun innrømmer alltid å ha brukt "eget liv" - men etter en god del intervjuer og mediastyr sier hun at "nei, hun ER ikke Bergljot".

Begivenheten som står i sentrum av Arv og miljø er det intrikate arveoppgjøret etter en far - fire barn skal "arve likt", men så er det kanskje ikke så likt likevel. De to eldste barna - Bergljot og broren Bård blir holdt borte fra to familiehytter på Hvaler - de er forbeholdt søstrene Åsa og Astrid. Bergljot og broren har ikke gjort seg fortjent til disse hyttene. Grumset som krystalliserer seg og forsterkes ved arveoppgjøret er for Bergljot at hun aldri har blitt trodd eller fått "støtte for sin sak" - og Bård er sår fordi han blir holdt borte fra disse hyttene som betyr en del for han.
Bergljot brøt med familien 23 år tidligere da hun konfronterte familien med overgrep fra faren da hun var i 5-års alderen, og Bård har holdt seg unna av andre grunner - heller ikke han hadde gode minner knyttet til faren.
Det ser ut til at alle medlemmene av familien er låst fast til sine standpunkter og sine handlinger - det handler om krenkelser, skam og aksept - kontra avvisning - blir man ikke trodd av sine nærmeste, føler man seg heller ikke akseptert - og det er et grunnleggende behov som handler om verdighet og et positivt liv.
Det ser ut til at Bergljots barn også er preget av denne familie-situasjonen, men de støtter moren - selv om det kanskje blir en belastning for dem også stadig å høre om morens krenkelser og være vitne til hennes  overforbruk av alkohol til tider for å "glemme" - her er bånd og relasjoner innen familien i ulage - vi øyner symbolikken allerede på romanens cover med en avsagd gren på et familietre. Og glimtvis har vi sett at dette er slekters gang og "fedrenes synder"…..

Bergljots historie blir  kanskje også noe "Kant-betont" - Das Ding an sich. (Familiehistorien slik den egentlig er) og Das Ding für mich (det er slik Bergljot har opplevd dette) 
Men for Bergljot er dette i høyeste grad et spørsmål om eksistens  - og hun forholder seg stadig til sine "store" innen psykologien og eksistensialisme - som Freud og Jung og Søren Kirkegaard -  hun går i langvarig psykoanalyse, men har det hjulpet? Er krisen over når romanen avsluttes? Er det slik at tiden leger alle sår? Her skal ikke røpes for mye....

Arv og miljø er en gripende roman - kanskje Vigdis Hjort sin beste - tidligere var min favoritt hennes Snakk til meg - nå tror jeg nesten jeg har fått en ny Vigdis Hjort favoritt-roman.


Terningkast: 6

Andre som har omtalt denne:

Anita 
Rose-Marie


Flere Vigdis Hjorth-omtaler i Reading Randi:

Friday, 27 January 2017

Tanker om bok - Ian McEwan: Nøtteskall


Her bruker Ian McEwan virkelig humoren på noe som egentlig er et ganske alvorlig "familie-drama" - og det fungerer kjempebra.
 

Tittel: Nøtteskall
Forfatter: Ian McEwan
Originaltittel: Nutshell
Produsert av: LBF
Først utgitt: 02.01.2017
Spilletid: 04:30:20
ISBN Lydfil: 9788242164438
Målform: Bokmål
Oversetter: Einar Blomgren
Sjanger: Romaner
Innleser: Niklas Gundersen

Jeg brukte lydbokfil fra Lydbokforlaget
Papirutgaven er gitt ut på Gyldendal Forlag 2017, 208sider, ISBN/EAN: 9788205498938

Omtale fra forlaget:

Nøtteskall er en klassisk beretning om mord og bedrag – med en svært original tvist – fra en av fortellerkunstens største mestere.

Trudy bedrar sin ektemann, John. Men ikke med hvem som helst. For mens John forsøker å vinne sin kone tilbake med poesi og kjærlighet, tilbringer hun dagene i ektesengen med hans bror, Claude. Sammen legger Trudy og Claude en utspekulert plan for å bli kvitt John en gang for alle. Lite vet de at planene blir bevitnet av en tredjepart – det snart ni måneder gamle fosteret i Trudys mage. Alt er lagt til rette for et kammerspill av det sjeldne.

Ian McEwan - bilde fra forlagets side - Rettigheter: Eamon McCabe

Om forfatteren:

Gyldendals side
I Wikipedia
Forfatterens web-side

Mine tanker om Nøtteskall:

Ian McEwan er en av mine favoritt-forfattere. Jeg har lest de fleste av bøkene hans på engelsk - og til nå har favoritten vært Saturday fra 2005 (Lørdag - på norsk)
Dette er en forfatter som jeg synes er god til å variere sine temaer - denne er helt forskjellig fra Saturday - her er det faktisk humoren, i alt alvoret, som preger romanen. Og dette er faktisk den første romanen hans jeg tar meg tid til å omtale.
Nøtteskall fant jeg overraskende god - litt genial også, ikke ofte vi får plot og tema presentert fra dette perspektivet.
Jeg var nok litt skeptisk i starten til en foster-hovedperson som snakket - men det fungerte virkelig bra. Slutten ble kanskje litt brå - noen vil vel lure på "hvordan gikk det videre" - men til tross for "plutselig" slutt - det var jo en naturlig avrunding av det hele - skal ikke røpe mer her.
Shakespeare har ofte vært inspirasjonskilde for forfattere opp gjennom tidene - og vi kan jo se denne historien som en ganske moderne variant av Hamlet - her er det en ufødt Hamlet da - og en far (John) og en onkel (Claude - i Hamlet var det Claudius).....og selvsagt "Hamlets" mor (Trude/Trudy - navnet ligner umiskjennelig på Gertrude i Hamlet)som er kjernen i familietragedien - et lite, men viktig persongalleri å forholde seg til - og det gjør romanen ekstra intens og fortettet. Og når det gjelder fosteret, tenker leseren uvilkårlig i Shakespearske baner - To be or not to be - det føltes å være ganske relevant for dette fosteret.
Rivaliseringen om moren er helt klar - Hamlet-fosteret må avfinne seg med situasjonen at onkelen Claude titt og ofte trenger seg inn på hans enemerker når han kopulerer med hans elskede mor. Her er det tydelig to rivaler som kjemper om plassen bokstavelig talt - litt tragikomisk dette.....
Litt sånn på siden fungerer den jo faktisk som en krim-roman også - kanskje gir den leseren et dilemma - skal man ta offerets eller forbryterens parti?
Og romanens tittel? Som de andre romanene til McEwan, er også denne roman-tittelen kort, men likevel dekkende og velvalgt - hele historien og temaet er fortettet og vi får alt servert "i et nøtteskall" - og som fosteret ligger der i livmoren, ligger nøtten der innenfor skallet og fyller hele hulrommet...og fra nøtteskallet serveres vi fosterets tanker - både de små tankene om opphav foreldre og familie, men også om kosthold og verden rundt - han/det har jo fått med seg litt av hvert av lærdom gjennom morens podcast-lyttinger - og så må jo fosteret bare avfinne seg med å bli alkohol-avhengig også - her serverer McEwan oss et meget alvorlig tema - innpakket i satirisk humor, vi må jo bare le av dette tragi-komiske - når fosteret blir veldig skuffet de gangene moren har fornuft nok til å stoppe ved det tredje glasset. Som fosteret forgiftes av alkohol, kommer også "gift" på Shakespeares vis sentralt inn i handlingen her - (sier ikke mer om dette, noe bør avsløres etter hvert for leseren for å beholde spenning og nysgjerrighet rundt plottet)
Som sagt var jeg egentlig skeptisk i starten til selve konseptet - at jeg skulle følge dette talende og tenkende fosteret - og se verden fra det perspektivet - men faktisk så glemte jeg fort det urealistiske i dette og det hele ble ganske reelt og dramatisk etter hvert - man kunne ikke legge fra seg denne boken så lett - her var det driv og spenning fra begynnelsen til slutt. Og jeg følte meg faktisk hensatt til Shakespeares "soliloquy-verden" - (der hovedpersonen har sine lange enetaler som fengsler oss som lesere eller teaterpublikum) - og som Hamlet tumler med tankene om "å være eller ikke være", gjør også fosteret i Nøtteskall det  - det vil si: "han" lurer på om det er verdt å la seg føde inn i denne verden, eller om "han" skal avslutte det hele før det har begynt - fascinerende tanker her - mange lurer vel ofte på om denne verden er noe å trakte etter å bli født inn i - og hvordan gikk det med fosteret? Anbefaler virkelig å lese denne alvors-morsomme romanen -
Terningkast: 5


Andre bloggere som har omtalt denne:
Tine

Rose-Marie 
Åslaug 

 

Monday, 23 January 2017

Tanker om bok: Bokbloggerprisen for 2016 - Kortlisten


Her er bøkene som er nominert og kommet på kortlisten for Bokbloggerprisen 2016

Årets roman - har disse tre nominert:

    Vigdis Hjorth: Arv og miljø (Cappelen Damm) - lest
    Nicolai Houm: Jane Ashlands gradvise forsvinning (Tiden) - lest
    Tore Renberg: Du er så lys (Oktober) - lest


I Åpen klasse er disse nominert:

    Åsne Seierstad: To søstre (Kagge) - lest
    Catherine Blaavinge Bjørnevog: Um sakne springe blome (Samlaget)
    Torgrim Sørnes: Bøddel (Vigmostad & Bjørke) - lest
 

I tillegg kan man gi poeng til en Joker - 6-5-4-3-2-1 poeng til disse seks bøkene

    Leiligheten Nora Szentiványi (Oktober)
    Hviskeren Karin Fossum (Cappelen Damm)
    Hennes løgnaktige ytre Selma Lønning Aarø (Cappelen Damm)
    60 damer du skulle ha møtt Jenny Jordahl og Marta Breen (tegneserie – Forlaget Manifest)
    Blodskraft Lise Grimnes (ungdomsroman – Aschehoug)
    Lars er LOL Iben Akerlie – (ungdomsroman – Aschehoug)

Jeg valgte å gi 6 poeng til en av disse, og nøyde meg med det.

Jeg har lest alle untatt én - men skal etter hvert lese den også. Foreløpig har jeg omtalt bare to av bøkene - men flere omtaler kommer etter hvert.


Thursday, 19 January 2017

Tanker om bok - Monica Isakstuen: Vær snill med dyrene


Tittel: Vær snill med dyrene
Forfatter: Monica Isakstuen
Produsert av: Lydbokforlaget - LBF
Først utgitt: 20.12.2016
Spilletid: 02:43:01
ISBN Lydfil: 9788242164612
Målform: Bokmål
Innleser: Anna Bache Wiig
 

Jeg brukte lydfil fra Lydbokforlaget

Boken er gitt ut på Tiden Norsk Forlag i 2016, 208s, ISBN: 9788210055515

Omtale fra forlaget:

En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg.
Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre?
Vær snill med dyrene er en rå, akutt og opprivende roman om å befinne seg i ruinene av et ekteskap sammen med den man bryr seg om aller mest - annenhver uke.

Monica Isakstuen ble tildelt Brageprisen for skjønnlitteratur 2016 for Vær snill med dyrene.

Monica Isakstuen - bilde fra forlagets side - Fotograf: Paal Audestad
Monica Isakstuen er født i Oslo i 1976, og bor nå i Fredrikstad. Hun debuterte med romanen Avstand² i 2009 og har senere gitt ut diktsamlingen Alltid nyheter (2011). I 2014 ga hun ut den kritikerroste romanen Om igjen. Høsten 2016 er hun aktuell med sin tredje roman Vær snill med dyrene.Forfatterens hjemmeside. (Info hentet fra Tiden Norsk Forlag's web-side)

 

Mine tanker om Vær snill med dyrene:

Hva skjer etter skilsmissen? Tenker man mest på sin egen sorg og tap og elendighet og TROR man tenker mest på barnet?
Glimtvis deltar vi i hovedpersonen Karens liv - før skilsmissen og etter skilsmissen, men også i tilbake-flash på hennes barndom med søster og mor, og en far som en gang var der, men så var det bare moren en dag, og mormoren da.
Nå opplever hun selv å bli enslig mor, med et barn som må "deles" med en far - han "eier" jo dessverre halvparten av barnet han også, selv om foreldrene nå er skilt.
Her blir det nesten som en "konkurranse om barnet" - hvem av partene kan være best forelder, hvor har barnet det best - og så får man en ny tilværelse en ny personopplevelse - man er mor i oppstykkede perioder, og man er singel og skilt  kvinne alternativt - det blir nye roller å spille - her blir det snakk om å tilpasse seg situasjonen og den nye rollen. Ikke nok med det - man skuer til fremtiden også, og bekymrer seg over hvordan barnet som eldre eller voksen vil se tilbake på sin barndom - vil barnet ha tatt skade av det som skjedde? Skilsmissen? Vil barnet klandre henne for at hun ikke taklet rollen godt nok som mor i det hele tatt?
Her bygger vel Karens bekymringer på hennes egen erfaring med sin mor - det ikke særlig vellykkede mor-datter forhold de har hatt. Karen preges av en desperat leting etter mening i sin "nye" tilværelse - hun tenker kanskje ikke så fornuftig og rasjonelt - at dette er en overgangsperiode, og at hun med tiden til hjelp vil et slags "normalt" liv igjen - Som leser vil man kanskje unnskylde hennes depresjon,  oppkavethet og kaotiske tankegang - for hun er i en livskrise  - en livskrise som er beskrevet med innsikt og alvor, pluss et snev av selvironi og humor, vi føler med Karen - men, vel - noe overdrevet er vel dette - satt litt på spissen - formålet er å få frem "budskapet" og det synes jeg Monica Isakstuen virkelig greier i denne lille, fortettede romanen.  

Glimtvis anskueliggjør forfatteren hovedpersonens fortvilelse - spesielt gripende er beskrivelsen av den første julehøytiden med et "delt" barn - det får oss til å tenke på at høytidene er alltid vanskelig å komme igjennom når omstendigheter endres i nærmeste familie - også dette med  "torturen" hun gir seg selv i aleneukene illustrer godt hovedpersonens fortvilte situasjon i første "delings-perioden": hun ser filmer og reportasjer som er harde og grusomme - litt for å straffe seg selv kanskje,  eller litt for å trøste seg selv med at andre også kan lide, kanskje mer enn henne selv.
Tittelen på romanen gjenspeiler de mange små "inn-drypp" av dyre-historier som er flettet naturlig inn i teksten - Det fokuseres ofte på det enkle forholdet mellom foreldre og avkom i disse historiene. I dyreverdenen er det ingen problemer med å "dele" avkommet - slik menneskeforeldre har. Akkurat på dette punktet ser vel helst Karen at regelverket skulle ha vært som "i gamle dager" - at det er moren som "eier" barnet mest…..Hun trøster seg med dyrehistoriene og at det "går nok bra". Hun står hardt på at det er HENNE barnet tilhører. Og hun vil ha det enkelt og naturlig - alle formalitetene og papirene og regelverket og alle disse faguttrykkene i barnefordelings-kontrakter er ikke noe hun har bruk for nå i sin situasjon, men skjønner at hun automatisk må opptre "normalt" og skrive under på slikt.

Monica Isakstuen skriver ut i fra en erfaring som mange opplever i dagens samfunn. Spesielt dette å "gi fra seg" barnet til den andre parten for første gang etter skilsmissen, kan være en traumatisk opplevelse. Og dette gir hun en sterk og realistisk skildring av i boken. Hovedpersonen Karen har stadig tanker om hvem som er den rette forelder til barnet. Hvem som skaper det beste hjemmet til barnet. Hvem som lager den beste og mest riktige maten, osv. Det blir en slags konkurranse her - en konkurranse hun så absolutt har bestemt seg for å vinne. 
Skam blir også en tyngende faktor for Karen - hun er opptatt av hvordan omverdenen - kolleger, hennes egen mor ser på henne etter bruddet og barnefordelingen. Det følger skam med et mislykket ekteskap, og enda mer skam vil det være å ikke mestre morsrollen som skilt kvinne.  Man blir mer opptatt av hvordan man er i forholdet til barnet.   
Dagene er preget av fortvilelse, fortvilelse. Men tiden kan vel lege alle sår? Når man står midt i det er det bare håpløshet.
Hele stemningen i boken er sår, men samtidig poetisk og vakker - med innslag av noe rått innimellom - som for eksempel når hun mister besinnelsen og skriker og banner mot barnet, eller gjør rom for noen litt groteske dyrehistorier med pining av snegler og oppklippede meitemarker.
Stemningen i romanen er ganske fortettet fordi temaet virker så fokusert - og at boken er forholdsvis kort, gjør den også spesielt intens - her dreier det meste seg om akkurat det: å miste "kontrollen" over barnet sitt etter en skilsmisse - noe som skaper en "selvsentrert" sorgprosess som blir ganske altoppslukende - de fleste lesere som har vært igjennom samme prosess, vil føle en gjenkjenning, og et optimistisk håp om at tiden etter hvert vil normalisere det hele - men det er bare så ubeskrivelig hardt når det står på...og nettopp dette får Monica Isakstuen frem i denne prisbelønte romanen.
Vær snill med dyrene er så absolutt en lesverdig roman.
Terningkast:4+

Andre bloggere som har omtalt denne:

Video fra forlaget:
 

Sunday, 8 January 2017

Tanker om bok - Gunnar Staalesen: Storesøster


Tittel: Storesøster
Forfatter: Gunnar Staalesen
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 320
Målform: Bokmål
Sjanger: Krim
ISBN/EAN: 9788205495654
(Lesereksemplar fra forlaget)

Jeg brukte også Lydfil fra Lydbokforlaget, spilletid 8timer 43 min. ISBN Lydfil: 9788242163837, meget god innlesing av Lasse Lindtner

Gunnar Staalesen - Foto:Helge Skodvin - Fra Gyldendal Forlags side

Omtale fra forlaget:

Varg Veum får overraskende besøk på kontoret sitt, av en kvinne som presenterer seg som hans halvsøster. Kvinnen har et oppdrag til Veum. Hennes guddatter, en nitten år gammel sykepleierstudent fra Haugesund, flyttet fra hybelen sin i Bergen to uker tidligere. Siden har ingen hørt fra henne. Hun har ikke etterlatt seg noen ny adresse. Hun svarer ikke på mobiltelefonen. Politiet har ennå ikke tatt saken alvorlig.
Veum påtar seg oppdraget. Etterforskningen avdekker halvt fortrengte ugjerninger og oppmagasinert hat. Den fører Veum til konfrontasjon med en voldelig og kriminell MC-bande og på sporet av et fellesskap som utfolder sin livsfarlige virksomhet i internettets dunkle anonymitet.
Møtet med storesøsteren skal også komme til å vise Veum ukjente sider av hans egen forhistorie. Til slutt ender det med en kamp på liv og død, også for Veum.

Mine tanker om Storesøster:

Krimserien om Varg Veum ser ut til å nærme seg tjue romaner nå, fra den første kom i 1977 - og forfatteren har antydet at det kommer flere - Varg Veum begynner å dra litt på årene, men han har jo også en sønn som kan overta "yrket"

    Bukken til havresekken (1977)
    Din, til døden (1979)
    Tornerose sov i hundre år (1980)
    Kvinnen i kjøleskapet (1981)
    I mørket er alle ulver grå (1983)
    Svarte får (1988)
    Falne engler (1989, Bokhandlerprisen)
    Bitre blomster (1991)
    Begravde hunder biter ikke (1993)
    Skriften på veggen (1995)
    Som i et speil (2002, Rivertonprisen)
    Ansikt til ansikt (2004)
    Dødens drabanter (2006)
    Kalde hjerter (2008)
    Vi skal arve vinden (2010)
    Der hvor roser aldri dør (2012)
    Ingen er så trygg i fare (2014)
    Storesøster (2016)


Ser ut som det er mye jeg har gått glipp av her - ettersom hans siste Varg Veum bok er den første jeg leser i serien......

Og jeg fant den både velskrevet og strukturert og i tillegg opplevde jeg en gjenkjennende beskrivelse av lokaliteter i Bergen - slik jeg husker det fra besøk der i Saudalskleivane i Mjølkeråen og andre steder….., (Haugesund er han også innom - det fikk meg til å gjenoppfriske besøk der i gamle dager.)
Det er "forfriskende" når krim-forfattere skriver romaner med bakgrunnsteppe fra hjembyen sin - og det var på tide at jeg stiftet bekjentskap med en krim-forfatter fra Bergen også, min egen hjemby Trondheim har fått god dekning av krim-forfattere som Fredrik Skagen, Jørgen Brekke, Roar Ræstad, Jan Boris Stene - for å nevne noen.
"Storesøster" starter med privatetterforsker Varg Veum som får sitt oppdrag av en "ukjent" storesøster, Norma Johanne Bakkevik -   hennes guddatter Emma er plutselig blitt borte - og samtidig med oppklaringen av en forsvunnet ung studine, støter Varg på et mysterium i høyeste grad angår hans eget liv. Her utspilles flere familie-temaer og familie-relasjoner. Vi hører om ulykkelig oppvekst og fraværende fedre, ungdommer i desperat leting etter mening i livet - en leting som også kan føre dem til tragiske avgjørelser når det gjelder eget liv, seksuelle overgrep som fører til livsvarige traumer - ja, dette er noe av det realistiske alvoret som blir tatt opp i "Storesøster".  Et annet tema er skildring av MC miljø fra den mest negative siden - sikkert realisme i dette.
Staalesens gode evne til å beskrive miljøer og mennesker, gjorde dette til en positiv lese-opplevelse - Varg fremstår som en sympatisk etterforsker der vi formelig følger han fra dør til dør når han må drive oppsøkende virksomhet for å forfølge spor og sette sammen puslespillet for å løse saken med den forsvunne ungpiken - her er det forresten flere storesøstre med i fortellingen og flere brødre som blir viktige etter hvert som historien utvikler seg - og fortid og nåtid (som her er 2003) knyttes logisk sammen -  men her skal jeg ikke røpe noe som tar bort spenningen.  
Mitt første møte med Gunnar Staalesen var faktisk på Gyldendals høstmøte 2016 i Trondheim - jeg leser jo litt kriminalromaner innimellom de andre romanene og faglitteraturen jeg leser - og når jeg ser hans meritt-liste i Wikipedia, på Gyldendals forfatterside og forfatterens hjemmeside - er det litt rart at hans siste roman Storesøster med helten Varg Veum,  ble den første jeg leser av han. (En kuriositet som også tilsier at jeg burde ha lest en Varg Veum- roman langt tidligere: Som ganske ung, rundt den tiden Gunnar Staalesen debuterte, var jeg faktisk tilfeldigvis invitert til et middagsselskap hos hans far - som var stolt over sønnens forfatterdebut - dette fikk vi mimret litt over da jeg snakket litt med han på Gyldendals høstmøte)
Jeg hadde forhåndstanker om hvordan Staalesens krim-bøker ville være - men lettet og positivt overrasket ble jeg da forhåndsbedømmelsen ikke holdt helt stikk - Storesøster var ikke preget av vold, brutalitet og råskap som jeg hadde tenkt Varg Veum var eksponent for. Jeg liker (bare) krim med mening og krim med spenning uten unødig råskap og "fråtsing" i voldelige scener. Og plottet bør også omhandle meningsfylte temaer - og her var temaene både interessante og viktige - Storesøster ble en god og positiv lese-opplevelse, og jeg leser gjerne flere Varg-Veum-bøker.
Terningkast: 4+
 

Andre som har blogget om Storesøster:
Intervju med forfatteren - Dagsavisen

Fra Gyldendals høstmøte i Trondheim - Mona B. Riise
- Gunnar Staalesen - Jørn Lier Horst - Foto:RandiAa©