Monday, 24 April 2017

Tanker om bok - Jo Nesbø: Tørst


Denne er rå! Topp spenning for lesere som liker denne stilen - og det tror jeg det er mange av.

Tittel:Tørst
Forfatter: Jo Nesbø
Produsert av: LBF
Serie: Harry Hole-serien
Først utgitt: 21.03.2017
Spilletid: 18:41:53
ISBN Lydfil: 9788242164360
Målform: Bokmål
Innleser: Thorbjørn Harr
Sjanger: Krim og spenning

Jeg hadde lydfil fra Lydbokforlaget  - med veldig god innlesing av Thorbjørn harr

Papirutgaven er utgitt på Aschehoug forlag, 2017, 528sider, ISBN 9788203361661


Jo Nesbø - foto av Thron Ullberg - fra forlagets side

Omtale fra forlaget:

«Tørst», Jo Nesbøs 11. bok om Harry Hole.
Et drapsoffer blir funnet i sitt hjem med bitemerker i halsen. Kroppen er tappet for blod. Kan det være vampyrisme - et svært omdiskutert felt i psykiatrien?
Tidligere etterforsker Harry Hole vet bedre enn noen at flere av krimhistoriens verste seriemordere har vært diagnostisert som nettopp vampyrister.
Men Harry har et annet motiv for å bistå politiet - morderen som slapp unna.

Mine tanker om Tørst:

De fleste av krim-bøkene til Jo Nesbø er ”Harry-Hole-bøker” – og Tørst  er den 11. i rekken – jeg har lest alle elleve – Det er 20 år med Harry Hole - Den første var Flaggermusmannen som kom i 1997 og den 10. var den jeg likte best: Politi som kom i 2013.
Her er en oversikt over Jo Nesbø-bøker jeg har lest - og datoer for lesingen/lyttingen:



Jo Nesbøs bøker har jeg lest først og fremst av nysgjerrighet – nysgjerrig etter å se hva mange liker innen kriminal-litteraturen - men jeg har jo egentlig alltid syntes at dette er litt for rått og "over-kill" for meg - likevel har jeg altså lest denne siste også - Tørst - som er "verre enn verst", og jeg kommer sikkert til å lese en eventuell oppfølger også....
Alle Harry Hole bøkene har et forrykende tempo og action-faktoren er høy – men denne slår vel alle rekorder. For de som lett blir skremt av å se eller høre om blod, blir dette kvalmende sterk kost - her er det vampyrisme og blodsutgydelser i stort monn. Men det er ikke bare en "vanlig" blodsugende vampyr som går løs – her er det et monster med en uhyggelig jern-tanngard av skarpe hogg-tenner vi har med å gjøre. Kan det bli mer skremmende? Dette fenger nok en god del lesere som er opptatt av ”fenomenet” vampyrisme – Jo Nesbø vekker nok manges interesse her – førsteopplaget skal visst være på optimistiske 300000 eksemplarer – Boken tenderte nesten over i fantasy genren, synes jeg – og det har aldri vært min lese-preferanse.
Blod, vold, tortur, mishandling og umettelig sex-behov er det mye av i Harry Holes politi-hverdag – og i Tørst topper det seg skikkelig - jeg må innrømme at jeg synes mange av kvinnene portretteres med et nokså uhemmet sex-liv – (vel, jeg er vel kanskje noe prippen og gammeldags i synet på denne ”sex-fikseringen”) 
Harry Hole har egentlig trukket seg tilbake fra all etterforsking til fordel for undervisning ved Politihøyskolen, men selv for han blir dette så makabert at han føler et kall til å få has på denne uhyggelige seriemorderen som "dater" kvinner gjennom ”Tinder-app-systemet” – her blir det et kappløp med tiden før altfor mange kvinner blir offer for jern-tanngarden.
Hole blir trukket ut av familie-idyllen - livet skulle egentlig nå være ektefellen til den vakre Rakel og ”pappa” til hennes sønn Oleg, som har valgt utdannelse ved politiskole som sin stefar. Det så endelig ut til at han hadde funnet freden og lykken i sitt liv – men vi vet jo at Hole ikke er laget slik at han ser hell og lykke og optimisme i sine omgivelser – så her får vi nok en del hint på at lykke er ikke noe man kan ta for gitt.....
Hole lar seg vel også bruke her slik at den usympatiske politisjefen Mikael Bellmann skal få ros og ære og en lettere vei til politisk karriere som kommende justisminister. Men i bunn og grunn er det nok hans eget "kall" som styrer Hole nok en gang. Vampyr-morderen legger opp til en ”lek” som han selvsagt fristes av – og den livsfarlige duellen er i gang.
Man møter mye av det samme persongalleriet i alle Harry Hole-bøkene, og det er hyggelig – de fleste av Harry’s kolleger er positive mennesker – og ikke på linje med Bellmann – politimannen Truls Berntsen er ikke alltid ”ren” og gjør noen svært dumme valg innimellom – men i denne romanen fikk jeg faktisk sympati for han etter hvert – den menneskelige skildringen Nesbø gir av Berntsen her, er noe av det som traff meg mest denne gangen. Positiv og vellykket er også den sentrale doktordisputasen i Tørst – opplegget og gjennomføringen av denne er et av høydepunktene.

Karakterskildringene er noe av det beste i boken, vi møter et veldig spennende persongalleri – blant annet en lege som er spesialist på blod, en ny-utdannet politispire - Anders Wyller, Katrine Bratt som har saken, den trauste Bjørn Holm med Toten dialekt og beina godt plantet i bakken, traust er også psykologen Ståle Aune, og her må det innhentes enda en ekspert psykolog, Hallstein Smith - og mange andre spennende typer.
Og så er vi på mange kjente navngitte steder i Oslo da – og det gjør lesingen ganske ”hjemlig” til tross for all gruen.

Ros skal også Nesbø ha for at han gang på gang greier å få leseren med seg på: ”aha – her har vi morderen” – og så var det ikke slik likevel – her gikk jeg i fellen flere ganger, mer skal ikke røpes.


Bok-tittel og cover-bilde er også noe som fenger ved denne romanen – det bloddryppende mordvåpenet, den grusomme tann-innretningen, skaper uhygge før man åpner boken, og ”tørst” er både morderen på sin ustoppelige leting etter blod-”kilder”, og tørst er også Harry Hole  - bare han tillater seg å tenke det – tørst på å oppklare mord-gåter, og tørst på alkohol – viljen til å holde seg helt borte fra alkohol er som oftest sterk nok – men når det røyner på som verst, sitter alltid leseren med frykten for at han skal slukke den (alkohol) tørsten også.

Konklusjon:

Her var mer vold, grøss, utspekulert ekkelhet enn jeg egentlig tåler - spennende, men langt fra "pen og pyntelig" krim - Spekulativ. Populistisk. Over stokk og stein. For grusom for meg - men man kan jo velge å ikke ta det så seriøst,  jeg tror Jo Nesbø har en humoristisk lek med leserne her - hans "over-kill" blir nesten noe komisk som man rister på hode av og konstaterer at den godeste Nesbø har i hvert fall fantasien på plass.
Det er en stor leserskare som elsker Harry Hole - og vil nødig gi slipp på han - det ligger nok til rette for en fortsettelse etter denne. Og jeg vil igjen falle for fristelsen til å lese den også, selv om jeg foretrekker "rolige", psykologiske thrillere.

Rent subjektivt er dette et terningkast 4 for meg fordi jeg oppfattet den altfor rå og spekulativ - men ser jeg på Trøst som representant for den genre den står for, så gir den vel alt og mer til egentlig - jeg skjønner at denne slår an og vil ha en stor og begeistret leser-skare. (Sett fra den vinklingen er vel terningkast 5 mer objektivt.)

Mine omtaler av andre Jo Nesbø-bøker:

Wednesday, 19 April 2017

Tanker om bok - Elena Ferrante: Hjemreise

 
En sterk og urovekkende debut-roman av Elena Ferrante

Tittel: Hjemreise
Original-tittel: L'Amore Molesto - 1992
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 1994
Format: Innbundet
ISBN13 9788205224766
EAN 9788205224766
Serie: Vita
Språk: Bokmål
Sider: 171
Utgave: 1
Oversatt til norsk av Brit Jahr



Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

Delia konfronteres med sin families dystre fortid etter morens merkelige død. Romanen er en barndomserindring der ubehagelige og foruroligende minner dukker opp. Samtidig får Delia en større forståelse for det som har skjedd i fortiden og for sin egen identitet. Boken er forfatterens debutroman, og er hedret med to litterære priser; Elsa Morante-prisen og Premio Oplonti d'Oro.

Mine tanker om Hjemreise:

Jeg var litt nysgjerrig på denne Elena Ferrantes aller første roman – gitt ut i 1992, den ble oversatt til norsk av Brit Jahr i 1994. Originaltittelen - L'Amore Molesto - synes jeg sier mer enn den norske tittelen – (det er ikke noe glansbilde av kjærligheten).
Romanen hadde en "seriøs" utgivelse i den såkalte Vita-serien som Gordon Hølmebakk stod bak. Men Ferrante fikk ikke noe stormende gjennombrudd i 1992, som hun senere fikk med Napoli-kvartetten.

Jeg hadde boken på fjernlån fra Nasjonalbiblioteket, så jeg leste den raskt igjennom bare mens jeg satt på biblioteket.  Det viktigste jeg oppdaget ved min raske gjennom-lesing, var at den er meget velskrevet – og at det essensielle i  romanen var søking etter røtter, eller identitet.  
Hovedpersonen Delia er på leting etter svar på hvorfor moren døde, eller valgte å dø – samtidig finner hun ut noe om seg selv – jeg synes stemningen ble ganske mytisk. På sin leting mister kanskje hovedpersonen noe på veien, og finner noe annet – på en måte er det tapt uskyld. Når hun går tilbake i tid, ser hun episoder og det som har hendt i fortiden i et annet lys – det kan være smertefullt å se sannheten og realitetene i de illusjonene man har hatt. Delia sitter med mange ubesvarte spørsmål etter morens begravelse – hun vil vite mer om morens siste tid – men letingen fører henne også tilbake til egen barndom – det blir en sår konfrontasjon med den dystre fortiden –
Delia vandrer i Napolis gater – hun vil finne sannheten om moren, om familien – og slik også sin egen identitet. Avsløringene er urovekkende – Napoli-volden er også til stede i denne romanen, slik den gjennomsyret Napoli-kvartetten - på sin vandring møter hun også morens elsker Caserta, sønnen hans Antonia, og hun konfronteres med sannheten om farens voldelige temperament – Mest smerte var det kanskje å revurdere synet på moren - forholdet til moren var vondt og ambivalent – et hat-kjærlighets-forhold. Moren var ikke det glansbildet hun ønsket å se. (Dette ble et kort og ufullstendig glimt inn i denne romanen - jeg valgte å ikke bruke så lang tid på den, ville bare stille min nysgjerrighet)
En sterk og urovekkende roman - Terningkast:4


Her kan boken leses på nett.

Boken er også filmet - her er et lite video-klipp av L'amore molesto:
 


Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:
Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar

Monday, 10 April 2017

Tanker om bok - John Hart: Syndenes forlatelse

Mine tanker om Syndenes forlatelse:

En sitrende stemning av mystikk, syd-stats atmosfære, ulidelig spenning og skremmende ondskap - men man øyner litt håp. (forts....)  

Tittel: Syndenes forlatelse
Originaltittel: Redemtion Road
Forfatter: John Hart
Produsert av: LBF
Først utgitt: 13.09.2016
Spilletid: 14:40:39
ISBN Lydfil: 9788242164117
Målform: Bokmål
Oversetter: Christian Rugstad
Sjanger: Krim og spenning
Innlest av: Bendik Østbye Johannessen

Jeg brukte lydfil fra Lydbokforlaget, og papirutgaven fra Font forlag, 559 sider, heftet ISBN 9878281694156 Utkom: februar 2017 (Hardcover:Utkom: september 2016 - ISBN: 9788281693722)

Omtale fra forlaget:

Etter fire års stillhet fra spenningsmesteren John Hart - den litterære thrillerens mester, er «Syndenes forlatelse» en svært etterlengtet utgivelse som innfrir til det fulle.

Elizabeth Black er en omstridt helt, politikvinnen som egenhendig reddet en ung jente fra en låst kjeller og drepte to brutale kidnappere. Men hun er også en kvinne med en fortid og en hemmelighet. Og hun er ikke den eneste. Politimannen Adrian Wall blir endelig løslatt etter tretten års fengsling og mishandling for et drap han kanskje ikke har begått. Den første han møter utenfor murene er en fjortenåring som venter på ham med en revolver for å hevne drapet på sin mor. Men gutten er Adrians minste problem – han erkjenner snart at livet var tryggere i fengsel. Og mens de alle på hver sin måte søker syndenes forlatelse, blir et lik svøpt i mykt lin oppdaget på alteret i en forlatt kirke dypt inne i skogen.

John Hart - Foto:RandiAa©
Om forfatteren - Font forlag
John Harts web-side
Bøker av John Hart gitt ut på Font forlag

Mine tanker om Syndenes forlatelse - (forts.....):

Dette ble nesten litt for sterk kost for meg - Kunne ikke lytte lenge om gangen - Ulidelig spennende. Og veldig mye som skjedde fra første til siste side.... Her kommer ondskapen i mennesket virkelig frem. Er dette troverdig da? Skjer det slikt i fengslene? Og i familiene, og i politiet?  Man bør ikke miste troen på mennesker og på det gode. Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen - men sentralt står dette med hevn eller tilgivelse - i visse sammenhenger lurer man virkelig på om det finnes "syndenes forlatelse" for alt. Jeg fornemmer at John Hart er inne på noe etisk viktig her - hva er best for et menneske som har blitt urettferdig behandlet, såret og skadet på kropp og sinn - skal man ta hevn og få oppreising slik, eller skal man gi slipp på hevntanker, se fremover og skape seg et verdig liv med selvrespekt? - Man kan lese denne romanen som noe annet enn en ulidelig spennende og skrekkinngydende kriminal-roman av den røffeste typen.  Jeg valgte å lese noe samfunnskritikk inn i boken – om det er realistisk så er det ganske skremmende – fengselsvesen, politietat og kirkens ”tjenere” får sine dype riper i lakken her – om det var til trøst, våget jeg å tro at det ikke er norske forhold som beskrives – her settes også familieforhold i fokus (både hovedpersonen Elizabeth Black, og Channing som ble voldtatt, og 14-åringen Gideon som mistet moren for en drapsmann hadde alle tre kompliserte familierelasjoner, spesielt til fedrene) – 
I denne romanen utspilles en kamp på liv og død i yt tempo, en kamp mellom onde og gode krefter – og dessverre så hadde de onde kreftene overtaket for det meste – her måtte jeg stoppe lydboken og ta pauser titt og ofte – dette ble for brutalt for den ”sarte” leser.
Og avsløringen er kanskje også noe uventet mot slutten. Jeg skal ikke gå særlig inn på handlingsforløpet – men for meg var det spesielt spennende at settingen var lagt til North Carolina – og der oser det av sydstatsatmosfære – jeg har vært der og opplevd stemningen. Det var også enkelt å holde rede på persongalleriet – en del av karakterene var portrettert på en skremmende negativ måte – spesielt fengselsansatte, som vi møter tidlig i romanen.
Mest interessant var det nok å følge Elizabeth, politietterforskeren som blir anklaget for å ha drept to seksualforbrytere – etter hvert forstår vi at Elizabeth bærer på en temmelig mørk historie selv, og dette går som en ledetråd gjennom hele handlingen – I tillegg til Elizabeth følger vi nært Adrian, Elizabeths spesielle venn og politi-kollega som har sittet inne i 13 år anklaget og dømt for å ha drept en kvinne (Gideons mor Julia) – Elizabeth er vel den eneste som tviler på hans skyld, alle andre har lagt han for hat og gjør livet som fri mann ganske uutholdelig for han. Adrian betyr mye for Elizabeth - han var politimannen som reddet henne bokstavelig talt fra stupet da hun var ung jente.
Elizabeth har også tro på og et sterkt bånd til Channing som ble voldtatt av de to mennene Elizabeth hevder å ha drept, og gutten Gideon som sørger over sin mor som Adrian angivelig skal ha drept.
Ikke nok med disse kompliserte forholdene, det går også en seriemorder løs – er det Adrian som nettopp har sluppet ut av fengsel, eller…..?
Og seriemorderen? Ikke lett å gjette seg til hvem det er – avsløringen blir kanskje noe uventet - troverdig eller ikke? Men det er vel mange forskrudde mennesker i den virkelige verden også…
Litt paradoksalt og forunderlig er det med John Harts ”brutale” romaner – om temaene er ”stygge” og voldelige, så er språkbildet elegant og vakkert. Så blir det på en måte ”høyverdig” litteratur. Og når alt er som svartest, så kommer det av og til noen linjer med lys og håp og menneskelig godhet – det hjelper leseren til å sitte igjen med et snev av tro på at det finnes noe godt i alle mennesker.
Når alt det positive er sagt, må jeg innrømme at bokens avslutning ble noe banal og eventyraktig. Epilogen "7 måneder senere" kom liksom litt på siden av alt annet - her mistet jeg tråden litt.

Hvis jeg trekker for alle detaljerte grusomheter som ikke falt helt i min smak og den noe "banale" slutten i epilogen gir jeg boken et terningkast 4 - Om fantasi, litterære kvaliteter, moralske dilemmaer og spenningsmomenter skal vektlegges mest, får den et terningkast 5 -   Uansett: Dette er anbefalt spennings-lesing
 

Møte med forfatteren på Moholt bibliotek - Foto:RandiAa©
Anita i Artemisias verden likte også denne.

Tuesday, 21 March 2017

Tanker om bok - Jussi Adler-Olsen: Selfies


Fart og spenning også i denne 7. romanen om Avdeling Q - Adler-Olsen skriver ikke bare krim til "forlystelse", han greier ofte å peke på urettferdighet som rammer enkelte mennesker og utnyttelse og herskertendenser mange blir utsatt for - dette kom også klart frem i denne romanen.

Tittel: Selfies
Forfatter: Jussi Adler-Olsen
Produsert av: Lydbokforlaget
Serie: Avdeling Q
Først utgitt: 14.02.2017
Spilletid: 15:46:26
ISBN Lydfil: 9788242164377
Målform: Bokmål
Oversetter: Erik Johannes Krogstad
Innleser: Helge Winther-Larsen
Sjanger: Krim og spenning

Jeg brukte lydfil fra Lydbokforlaget - Meget god opplesing av Helge Winther-Larsen - Papirutgaven er gitt ut på Aschehoug forlag i 2017, 526 sider, ISBN 978-82-03-37217-9

Omtale fra forlaget:

Adler-Olsen er endelig klar med sitt 7. bind om Avdeling Q. Det danske førsteopplaget er på hele 200.000 eksemplarer! I Selfies gjør han atter en gang det han kan best: å skildre smerten og kampen for å overleve maktesløsheten.

Avdelingen står i fare for å legges ned på grunn av lav oppklaringsprosent. Rose er sunket ned i en dypt psykotisk tilstand, knyttet til en mørk fortid. Men snart hoper nye og intrikate saker seg opp for Carl, Assad og Gordon:
Tre unge jenter som lever på sosialstøtte, bestemmer seg for å rane en nattklubb når pengene de får fra det offentlige ikke strekker til. Saksbehandleren deres er ensom, bitter og alvorlig syk. Hun hater de kravstore klientene sine, og legger en djevelsk plan for hvordan hun skal hevne seg på dem.

En eldre kvinne blir funnet drept i Kongens Have. Tilsynelatende er disse hendelsenene helt uavhengige av hverandre, men etter hvert skal det vise seg å være en sammenheng mellom dem.

Nok en gang har Jussi Adler-Olsen skrevet en thriller som holder leseren fast. 

Jussi Adler Olsen - foto fra forlagets side av Robin Skjoldberg
Forfatterens web-side

Mine tanker om Selfies:

Jussi Adler-Olsen er vel mest kjent for alle bøkene han har skrevet med etterforsker Carl Mørck og hans "spesial-enhet" Avdeling Q - jeg har  lest alle i den serien - Selfies er bok nummer 7 i rekken, men for meg er det faktisk hans debut roman - Alfabethuset - som har gjort sterkest inntrykk.
Her er de bøkene jeg har av han
Jussi Adler-Olsen var nylig gjest hos Skavlan (3.mars - 2017)
Morsomt å se han der - han ligner selv litt på den forestillingen jeg har av Assad.
Her får vi høre hvordan han "fant opp" Carl Mørck - han stammer fra en psykiatrisk institusjon der Adler-Olsens far var lege. Mørk (uten c) var pasient der. 

Adler-Olsen fortalte  at han ble "kjent med" denne Mørk-pasienten som barn, og likte han - enda faren fortalte at mannen hadde tatt livet av sin kone - men denne Mørk var jo en "snill" person - Jussi lærte slik at vi har alle både noe godt og noe ondt i oss - navnet han ga hovedpersonen sin minner oss om at vi alle kanskje har noen "mørke" sider i vår personlighet. Denne drapsmannen var jo også den snille mannen som hadde gitt den 6 år gamle Jussi en kattunge
I Mørk kunne jeg se det gode og det onde leve side om side - sier Jussi - som tidlig fant ut at det er slik i alle mennesker. (Han bodde ved denne institusjonen fra han var 6 til han var 13 år)

I Selfies kommer kanskje Carl Mørck og Assad denne gangen litt i skyggen av en "flokk" kvinne-karakterer.
Kvinnene vi møter er en liten "jente-flokk" med behov for trygde-støtte, og det er Rose Knudsen- den uerstattelige kontordamen i Avdeling Q, og i tillegg møter vi Anneli,  en noe merkelig trygdeansatt som har sin spesielle måte å behandle de "lettsindige" jentene som går på trygd på - (og det er vel ingen unnskyldning for henne at hun var rammet av en alvorlig sykdom) - måten hun prøver å rydde opp blant samfunnets "unyttige" individer er ikke særlig klok og akseptabel  - men aller mest er det Rose som står i fokus, så slik ble denne 7. utgivelsen en grundig "gjennomgang" av hennes personlighet og bakgrunn - og så havner Rose også midt oppi en spennende historie og sak som Avdeling Q må gå løs på - her skal ikke røpes for mye - Det som gjorde denne boken mest interessant, var nok Roses egen historie - en liten gåte eller sak i saken som trigget leserens nysgjerrighet.
Det ble kanskje litt mange tråder, og mange sidestilte saker i denne romanen -  spennende var den, og velskrevet - men noe uryddig og ustrukturert, og på kanten til det drama-komiske, ikke helt realistisk alt kanskje - men det glimtet til med mange alvorlige temaer som kanskje kunne ha vært behandlet litt "ryddigere" -  humoren mangler ikke denne gangen heller - spesielt liker vi Assad med hans menneskelige klokskap og vittige bemerkninger. 


Adler-Olsen skriver ikke bare krim til "forlystelse", han greier ofte å peke på urettferdighet som rammer enkelte mennesker og utnyttelse og herskertendenser mange blir utsatt for - dette kom også klart frem i denne romanen (spesielt ser vi dette i Roses historie som brettes ut i denne 7. romanen)

Ingen kjedelig lesing - boken anbefales, og jeg gir den et greit terningkast:4


Her er min omtale av Jussi Adler-Olsens debut-roman: Alfabethuset

Andre som har omtalt denne:

Thursday, 16 March 2017

Tanker om bok - Boklansering: I djevelens klør av Jan Boris Stene

I djevelens klør Boklansering 15.03.2017

Jan Boris har skrevet sin andre klassiske kriminalroman - og selvsagt møter vi igjen de to gentlemen vi møtte i hans debut-roman Nådegiveren - Det er dr.Wilberg og etterforsker Falkener som fortsatt har et utmerket samarbeid - i tråd med den "intelligente" kriminal-litteraturen (representert av blant annet Agatha Christie og Arthur Conan Doyle) løser de saker ved hjelp av intelligens, logikk og tankearbeid - og forbrytelsen er ofte knyttet til det mystiske "lukkede rom".
Som debut-romanen kommer også denne ut på Vigmostad-Bjørke forlag.


Omtale fra forlaget:

"Doktor Wilberg reiser påsken 1917 til Fjeldsæter Turisthotel i Bymarka i Trondheim for å samle krefter. Fra første stund råder en uhyggelig stemning blant personalet og gjestene; en kappekledt skikkelse herjer i det tidligere sanatoriet. Det varer ikke lenge før Wilberg blir nødt til å tilkalle sin venn, gentlemansdetektiven Astor Falkener. Like etter at Falkener har ankommet, finner de hotelldirektøren skutt på sitt kontor.

Mange hadde motiv for å ta livet av direktøren, men hvordan greide morderen å unnslippe? Døren til kontoret er låst fra innsiden. En umulighet. Hvis det da ikke er selveste gjenferdet på Fjeldsæter som står bak

Jan Boris Stene er fra Ranheim i Trondheim og arbeider til daglig som lege ved St. Olavs Hospital. Han debuterte i 2015 med den kritikerroste krimromanen Nådegiveren. Boken ble nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut."


Referat fra boklanseringen:

Det var mange som samlet seg til bok-lansering av Jan Boris Stene sin andre roman - I djevelens klør - det er et nytt mysterium som skal løses av "radarparet" Falkener og Wildberg. Det er påske, året er 1917 - og bakteppet er Fjeldsæter Turisthotell i Bymarka i Trondheim. (Jeg har ikke lest romanen enda, men vet i hvert fall at Fjeldsæter Turisthotell står sentralt i handlingen.)
 

Anita og jeg måtte selvsagt også ta del i bok-lanseringen.
Her er noen bildeglimt:
Boklansering i Parkgården - Foto:RandiAa©
Anita i kjent foto-positur ved boksigneringen - Foto:RandiAa©
Og en liten drikkepause innimellom - Foto:RandiAa©
Boklansering med musikk fra sveivegrammofonen - Anno 1917 - Foto:RandiAa©
Underveis ga Jan Boris oss et interessant kåseri med lysbilder og glimt av fordums "storhet" - en liten innføring i Fjeldsæters noble historie  - et staselig hotell og sanatorium bygd i 1899 på 350moh i vakre omgivelser i utkanten av byen, med en praktfull utsikt over byen og omegn.
I tillegg til hotellet, kom det nok en bygning opp senere, "Sporten", og et kapell i 1933 - etter en brann i 1917 flyttet all virksomhet til "Sporten", men dessverre forsvant den bygningen også ved en brann i 1946 - og slik har området ligget som en parkeringsplass for folk som trekker opp i marka til alle årstider.

Gammelt postkort - Foto: Nasjonalbiblioteket
Fjeldsæter - Julekort - Norsk Folkemuseum
Men bok-lanseringen foregår ikke på Fjeldsæter, for det eksisterer jo ikke lengre - men vi er i et område av byen som Jan Boris også brukte i sin forrige roman - området rundt Vår Frues kirke - i Trondheim Befalsforenings ærverdige lokaler som ligger i den verneverdige Parkgården (fra midten av 1700-tallet opprinnelig) - (Et sted jeg vet min farfar frekventerte titt og ofte)
Trondheim Befalsforening - Stedet for boklanseringen
Noen flere glimt fra boklanseringen:
Boksignering - Jan Boris's "rakkerunger" var også med på boklanseringen - alder 3 - 7 år - Foto:RandiAa©
Det var et flott gammelt klenodium Jan Boris hadde fått tak i - Foto:RandiAa©
Jan Boris og forlegger redaktør Alexander Opsal - Foto:RandiAa©
Jan Boris leser fra "I djevelens klør" - Foto:RandiAa©
Det var god tid for mingling - med boksnakk og muntre historier - jeg møtte flere kjente, både slekt og venner, og til og med tidligere elever  - nå ser jeg frem til å lese romanen - og Jan Boris sier at han allerede er i gang med bok tre - her går det visst litt i kronologisk rekkefølge i første halvdel av 1900-tallet.

Tillegg: 

Monday, 13 March 2017

Tanker om bok - John Hart: Syndenes forlatelse - møte med forfatteren på Moholt bibliotek

John Hart på Moholt bibliotek - Foto:RandiAa©
Hyggelig og interessant besøk på Moholt, mitt lokale bibliotek i dag - John Hart - Jeg ble kjent med bøkene hans i 2010 og min favoritt er Det siste barnet. Morsomt, da jeg nevnte det for han i dag, sa han at det også var hans egen favoritt - og at det faktisk kommer en oppfølger til denne om ikke så lenge - The Hush, kommer neste vår - og jeg tror han avslørte at guttene fra Det siste barnet vil vi møte igjen i en voksen fase av livet deres.....

Fra Font forlag
John Harts romaner på norsk - Font forlag:
Fra Font forlag
Nå har mange ventet noen år på hans siste bok - her er den - Syndenes forlatelse på norsk - Redemption Road på engelsk:
John Hart på Moholt bibliotek - Foto:RandiAa©
Romanene hans er gitt ut på Font forlag - i tillegg til papirutgavene, har jeg benyttet lydbøker fra Lydbokforlaget.
Den siste - Syndenes forlatelse - fikk jeg fra Lydbokforlaget rett før jeg dro for å møte Hart, den ligger klar på min iPhone for lytting.
Hart er en populær forfatter i Norge, rundt 200000 av bøkene hans er solgt her.
På Moholt bibliotek i dag ble stunden med han veldig privat og uformell - han fortalte villig om sin oppvekst - født i North Carolina 1965, om utdannelsen sin og jobber han hadde før han "brente noen broer" og ble forfatter på heltid. Bakgrunnen hans var et litteratur studium i fransk og jusstudier. Han hadde prøvd seg som jurist, og som regnskapsfører og aksjemegler.
Han fortalte også om støtten han fikk fra sin kone og andre i familien da han vendte et "sikkert yrke" ryggen og virkelig bestemte seg for at det var forfatter-yrket han skulle ta inn på. Det var ikke gjort over natten, men han fant også en forlags-agent som hadde troen på han. Han sier selv:"Jeg har jobbet i bank, som aksjemekler og som advokat. Jeg har også brukt mye tid på å pusse båter i Carolina, stelle helikoptre i Alaska og skjenke fatøl på en pub i London. Jeg tror jeg likte den siste jobben best. Min eneste virkelige drøm har vært å skrive godt."
Forfatterens web-side.
 

Bøkene hans har god oversettelse til norsk av Christian Rugstad (den første: Løgnenes konge er oversatt av Kjersti Velsand) , men jeg har også lest de på engelsk:
  •  2006 The King of Lies
  •  2007 Down River
  •  2009 The Last Child
  •  2011 Iron House
  •  2016 Redemption Road (ikke lest enda)
Jeg fikk også ganske utdypende svar på de spørsmålene jeg stilte forfatteren - blant annet om han hadde hatt noe nytte av sin utdannelse og virke som jurist - og det hadde han nok uten tvil, spesielt i dette med å møte ulike mennesketyper på godt og ondt, og i et forsøk på å forstå motivasjonen for kriminelle handlinger og de menneskelige drivkreftene. På spørsmålet om han drev mye "research" under skrivingen, svarte han "helst ikke" - han var jo opptatt av menneskesinnet og de ulike mennesketypene - så hans "research" ble på et annet plan - (vi ble forresten "enige om" at research ikke behøvde å bety og gå ut i feltene for å sjekke fakta - det er lett å surfe frem det man trenger på nettet i dag.)
Boksigneringer og mer uformell prat med forfatteren ble det også tid til.
 

Nå gleder jeg meg til å starte på denne siste boken hans - Syndenes forlatelse - Jeg synes John Harts romaner gir noe mer enn bare lett "krim-underholdning" - forfatteren viser menneskekunnskap og bøkene har høy litterær kvalitet.

Det er motiverende for lesegleden når man har møtt forfatteren - så en takk for arrangementet i dag - til Font forlag, og til mitt kjære lokale Moholt bibliotek.

Møte med John Hart på Moholt bibliotek - Foto ved Silje fra Font forlag
Bokblogger-venn Tine møtte John Hart i Bergen for et par dage siden
Og Anita var på Litterært måltid med John Hart


Wednesday, 8 March 2017

Tanker om bok - Elena Ferrante: Svikne dagar

Foto:RandiAa© 

Mine tanker om Svikne dagar:

En slitsom hovedperson med tåpelig oppførsel - slik startet det hele for meg. Men du verden så intenst og  godt skrevet. Dette likte jeg (tross alt) mye bedre enn Napoli-kvartetten - var litt skeptisk i starten, men dette tok faktisk av - fengslende og engasjerende, og så absolutt ikke et kjedelig øyeblikk - (forts...)

Forfatter: Elena Ferrante
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider:220
Forlag: Det Norske Samlaget
Språk: Nynorsk
Originaltittel: I giorni dell'abbandono
Oversatt av: Kristin Sørsdal
ISBN/EAN:9788252193336 

Ved siden av papirutgaven fra Samlaget brukte jeg også lydfil fra Lydbokforlaget - 08.02.2017, spilletid 7t, ISBN Lydfil 9788242164421, lest av Gjertrud Jynge

Om forfatteren

Omtale fra forlaget:

38-årige Olga blir forlaten av mannen sin etter 12 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på omgivnadene sine. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

Svikne dagar er ein samtidsklassikar av ein forfattar som The New York Times har omtalt som «ein av dei store romanforfattarane i vår tid». Romanen har gripe lesarar over heile Europa med den usentimentale skildringa av moderskap, ekteskap og åleineliv.

Frå italiensk ved Kristin Sørsdal.


Mine tanker om Svikne dagar: (forts...)

Selv om jeg ikke akkurat kunne identifisere meg med denne hovedpersonen, så må jeg innrømme at Ferrante skriver på en måte som gjør at man lever seg inn i hovedpersonens lidelser og sinns-tilstand - her er det nesten et spørsmål om å leve eller ikke leve etter et samlivsbrudd - men ting skjer da etter hvert, og livet går nok videre for Olga også - det er lys i den andre enden av tunnelen .….
Olga så ut til å være en kvinne som hadde latt egen karriere ligge i bero (hun var forfatter), mannen Mario og de to barna Ilaria og Gianni var for Olga det livet og hverdagen dreide seg om, og da føltes det desto mer bittert og som et svik når mannen går til en yngre kvinne - hun er knust og handler og tenker irrasjonelt den første tiden - Hun forsømmer nærmest barna, lar leiligheten inntas av maur og strør om seg med gift-spray, lar hunden krepere og søker trøst hos mannlig nabo - hun forfaller på mange måter, også når det gjelder språkdrakten hun ikler seg. Og i tiden rett etter mannens "svik" står hun frem som kvinnen som er "et null" uten mannen - hun mestrer hverken barn eller hund,  eller vanlige gjøremål i huset, ikke en gang lading av mobil eller vrine dørlåser - og som leser rister man bare på hodet av denne dysfunksjonelle kvinnen, og lurer på om hun ikke kan "ta seg sammen".
For I mangt og mye ble Olga en lite beundringsverdig kvinne - hun minnet meg på noen måter om Ruth - hovedpersonen i Fay Weldon's En hunndjevels bekjennelser - den forsmådde kvinnen som blir desperat og nærmest går amok - (men Fay Weldon's "hunndjevel" mistet ikke handlingsevnen)
-  Man lurer på om Olga går helt til grunne, eller om hun vil greie å reise seg igjen? - Vel, la det være usagt - boken anbefales, kanskje det finnes svar før man kommer til veis ende i dette forrykende "kvinne-infernoet"
Her handler det om identitets-krise i høyeste grad - når Olga mister sin rolle som den gode mor og hustru, og blir den fraskilte kvinnen, så handler det også om å skape seg en ny identitet - å kunne stå på egne ben, og ikke på mannens lånte - og greier hun det?

Denne romanen fortonte seg bedre enn Napoli-kvartetten for meg - den var mer intens og kompakt  - og hadde mer driv. Nærmer seg terningkast 6 ......

Terningkast:5

Andre bloggere som har omtalt denne:

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

Friday, 17 February 2017

Tanker om bok - Vigdis Hjorth: Arv og miljø

Drivende godt skrevet, suggererende - og boken fikk et ekstra løft når forfatteren leser selv. Den får terningkast 6 av meg - og da ikke først og fremst på grunn av temaet - viktig i seg selv - men konstruksjon, helhet, litterær kvalitet - alt stemte i denne - perfekt. Randi

Tittel: Arv og miljø
Forfatter: Vigdis Hjorth
Innleser: Vigdis Hjorth
Språk: bokmål
Utgitt: Cappelen Damm - 2017  - 7 CD-er (7 t, 43 min)
ISBN: 978-82-02-55485-9
Emner: Arveoppgjør, incest

Jeg brukte lydbok lånt på biblioteket, og papirutgaven fra Cappelen Damm, utgitt 2016, 342 s.
ISBN:978-82-02-51273-6

Om forfatteren - fra forlagets side
Vigdis Hjorth leser manuskript - Litteraturfestival Stavanger
- Foto: RandiAa©

Omtale fra forlaget:

At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg..
Det er Bergljot, den eldste datteren i familien, som formulerer seg slik i en mail til sine søstre, etter at det har pågått en heftig diskusjon om forskudd på arv.
Kjernen i arveoppgjøret er fordelingen av to sommerhytter som ligger ved siden av hverandre på Hvaler i Østfold. Et barndomssted, som alle har et forhold til.
To døtre har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men så er det altså to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten?
Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Bergljot erfarer at det skal mot til for å uttrykke sin versjon av familiehistorien. Men bare gjennom å ta sine egne opplevelser på alvor og å prøve å sette ord på dem, er det mulig å komme videre.

Mine tanker om Arv og miljø:

Man fristes til å bruke sitat fra vår kloke dikter Henrik Ibsen i forbindelse med romanen Arv og miljø - Ibsen kjempet ofte mot "troll" i sine verker:
"Å leve er krig med trolle
i hjertets og hjernens hvelv.
Å dikte, - det er å holde
dommedag over seg selv".
Og ja, hovedpersonen Begljot i Arv og miljø holder dommedag ikke bare over seg selv og sitt eget liv, men enda mer over sin familie, og da spesielt far, mor og to søstre - I denne romanen holder Vigdis Hjort en fascinerende litterær kamp mot demonene,  et oppgjør og en dommedags-prosess - og som leser kan man ikke forbli uberørt av dette.

Den viktigste ressursen forfattere har under skriveprosessen er selvsagt egne erfaringer og opplevelser, eget liv - forfattere har til alle tider trukket eget liv inn i sine romaner, familie og omgangskrets har blitt brukt, mer eller mindre tilslørt - de siste ti-årene føles det som om denne "trenden" står sterkere enn noen sinne - holder jeg meg bare til Norge og til bøker de siste årene, kan jeg nevne forfattere i fleng som har vært eksponenter for denne trenden: Herbjørg Wassmo, Linn Ullman, Karl Ove Knausgård, Ketil Bjørnstad, Tore Renberg, Anne B. Ragde, Tomas Espedal og... og... og Vigdis Hjorth. Slikt blir det ofte diskusjoner og spekulasjoner rundt - og Vigdis Hjorths siste roman skapte oppstyr til gangs - og ja, hun innrømmer alltid å ha brukt "eget liv" - men etter en god del intervjuer og mediastyr sier hun at "nei, hun ER ikke Bergljot".

Begivenheten som står i sentrum av Arv og miljø er det intrikate arveoppgjøret etter en far - fire barn skal "arve likt", men så er det kanskje ikke så likt likevel. De to eldste barna - Bergljot og broren Bård blir holdt borte fra to familiehytter på Hvaler - de er forbeholdt søstrene Åsa og Astrid. Bergljot og broren har ikke gjort seg fortjent til disse hyttene. Grumset som krystalliserer seg og forsterkes ved arveoppgjøret er for Bergljot at hun aldri har blitt trodd eller fått "støtte for sin sak" - og Bård er sår fordi han blir holdt borte fra disse hyttene som betyr en del for han.
Bergljot brøt med familien 23 år tidligere da hun konfronterte familien med overgrep fra faren da hun var i 5-års alderen, og Bård har holdt seg unna av andre grunner - heller ikke han hadde gode minner knyttet til faren.
Det ser ut til at alle medlemmene av familien er låst fast til sine standpunkter og sine handlinger - det handler om krenkelser, skam og aksept - kontra avvisning - blir man ikke trodd av sine nærmeste, føler man seg heller ikke akseptert - og det er et grunnleggende behov som handler om verdighet og et positivt liv.
Det ser ut til at Bergljots barn også er preget av denne familie-situasjonen, men de støtter moren - selv om det kanskje blir en belastning for dem også stadig å høre om morens krenkelser og være vitne til hennes  overforbruk av alkohol til tider for å "glemme" - her er bånd og relasjoner innen familien i ulage - vi øyner symbolikken allerede på romanens cover med en avsagd gren på et familietre. Og glimtvis har vi sett at dette er slekters gang og "fedrenes synder"…..

Bergljots historie blir  kanskje også noe "Kant-betont" - Das Ding an sich. (Familiehistorien slik den egentlig er) og Das Ding für mich (det er slik Bergljot har opplevd dette) 
Men for Bergljot er dette i høyeste grad et spørsmål om eksistens  - og hun forholder seg stadig til sine "store" innen psykologien og eksistensialisme - som Freud og Jung og Søren Kirkegaard -  hun går i langvarig psykoanalyse, men har det hjulpet? Er krisen over når romanen avsluttes? Er det slik at tiden leger alle sår? Her skal ikke røpes for mye....

Arv og miljø er en gripende roman - kanskje Vigdis Hjort sin beste - tidligere var min favoritt hennes Snakk til meg - nå tror jeg nesten jeg har fått en ny Vigdis Hjort favoritt-roman.


Terningkast: 6

Andre som har omtalt denne:

Anita 
Rose-Marie


Flere Vigdis Hjorth-omtaler i Reading Randi: